Unio har engasjert forskningsmiljøet på SINTEF til å forske på emosjonelle krav og belastninger i yrker som jobber for og med mennesker. Vi forventer ny kunnskap og kanskje en utvikling av nye verktøy for å håndtere emosjonelle krav på jobben.

Av Hedvig Bjørgum

Mens vi har alle slags målinger om støy, klima og andre helse-, miljø- og sikkerhetspålegg i typiske industriyrker, mangler det oppmerksomhet, beredskap for, forskrifter og regler om emosjonelle påkjenninger for dem som jobber med mennesker, ikke maskiner.

Unio gjør noe med det og har engasjert SINTEF til å forske på noen av Unios yrkesgrupper. Forskningsprosjektet skal pågå i 2023.

Marte Pettersen Buvik leder prosjektet. Hun forventer at det skal bli nyttige resultater også, ikke bare akademiske funn.

– Jeg forventer at vi får ny kunnskap om emosjonelle belastninger som har praktisk betydning for dem som står i det. Jeg tror også at vi får løftet den akademiske kunnskapen om belastninger på jobben. Vi har en bred tilnærming, slik at vi får mer kunnskap på tvers av Unio-gruppenes yrker, sier Pettersen Buvik.

De yrkene som særlig undersøkes er barnehagelærere, lærere i grunnskolen, sykepleiere, politi og fysioterapeuter. Prosjektet omfatter flere enn dette og det kommer vi tilbake til.

At det er typiske utfordringer som går igjen, er allerede klart.

Felles utfordringer for Unios yrker

– Vi ser allerede at til tross for veldig ulike yrker, så er det fellestrekk mellom dem, når det gjelder emosjonelle belastninger for dem som jobber med mennesker. Ytterpunktene i forhold til det folk står i, er graden av interaksjoner og samspill med mennesker som krever høy følelsesmessig innsats. Det er ikke bare hva slags yrke du har, men hvilke roller du har i yrket, sier prosjektleder Marte Pettersen Buvik i SINTEF.

Hun styrer forskningsprosjektet «Emosjonelle belastninger» blant Unios grupper. Men hva er emosjonelle belastninger?

Svaret på det avhenger av hvem du spør. Unio-forskningen som skjer på SINTEF skal fange opp det også.

SINTEF-forsker Sylvi Thun kommer med noen eksempler:

– Noen i politiet rykker ut, og møter folk i livskriser. Andre i politiet har ikke dialog med mennesker direkte, men de kan likevel oppleve svært krevende påkjenninger. Et eksempel er de som jobber med overgrepssaker mot barn.

– I barnehagen eller på skolen er du «frontstage», på scenen, mot elevene hele tiden, det er en annen type påkjenning. Den enkelte pedagog vil gjerne gi elevene og barna det de klarer, men når tiden ikke strekker til, kan det bli belastende for pedagogen.

– Et tredje eksempel er når en ikke klarer å håndtere situasjoner i omsorgsyrkene – for noen kan det føles litt skambelagt. En har jo utdannet seg til dette yrket og vil forholde seg profesjonelt.

– Det er også mange taushetsbelagte informasjoner og opplevelser folk som jobber med mennesker møter. Det er ikke alt som er lov til å ta med hjem. Og en debrief med kolleger er også oftest best. Det er en utfordring som Unios grupper møter mye, forklarer Thun.

Da klokka klang

– På mange arbeidsplasser er tiden til å bearbeide opplevelser knapp, særlig i klokkestyrte yrker. Det blir stor forskjell på det du trenger nå, og det andre trenger av deg, for eksempel elevene du har i neste time, eller den neste pasienten du hjelper, sier Marte Pettersen Buvik.

En manglende følelse av mestring kan oppleves som et stort emosjonelt press.

– Det at du ikke strekker til, er noe som kan gi en enda større, følelsesmessig belastning. Og alenearbeidet må vi nesten snakke om. Det, sammen med følelsen av å mestre jobben. Her spiller strukturene rundt arbeidet en stor rolle. Når du er mye alene, sammenholdt med den store effektiviseringen vi har sett i mange offentlige tjenester, så øker trykket på den enkelte medarbeider, sier Pettersen Buvik.

Kompetent duo

Pettersen Buvik og Thun er to av dem som forsker på mennesker som jobber med mennesker for Unio. De har en bred bakgrunn for å gjøre jobben.

Sylvi Thun forteller at det er første gang de forsker så spesifikt på det emosjonelle aspektet i arbeidsmiljøet. De har lang erfaring med og lener seg på tidligere arbeider og forskning på psykososiale arbeidsmiljøfaktorer, som er et bredere felt.

De dukker ned i detaljene på en ny måte.

– Det betyr en fordypning i arbeidet med arbeidsmiljøet. Ellers har vi hele arbeidslivet som forskningsfelt, og vi går ofte ned på arbeidsplassnivået når vi forsker. Partssamarbeidet har vi også jobbet mye med, og vi har undersøkt hvor mye en kan hente ut av dette samarbeidet, om en gjør det på riktig måte, sier Thun.

Begge forskerne mener det øker verdien å ha kontakten med arbeidsplassene, og lære hvordan arbeidet og arbeidssituasjoner utspiller seg der.

På den andre siden ønsker de å løfte opp kunnskapen, slik at forskningen kan spille en større rolle.

– Vi vet vi mye fra tidligere forskning om hvilke faktorer som har betydning for helsen og arbeidsevnen vår. Og på den måten så får vi til forskning som også kan være et godt grunnlag for politiske beslutningstakere. Det er både morsomt og veldig motiverende og givende, sier begge.

Unio-forskning overrasker

Da vi treffer forskerne, har de nettopp hatt en intervju-runde med sentrale folk i Unios forbund.

– De vi har møtt, er veldig positive. De synes det er veldig bra at Unio tar grep, og løfter opp problemstillingene, sier Pettersen Buvik.

Og Thun legger til:

– Noe som overrasker litt er at begrepsbruken om emosjonelle belastninger oppfattes litt forskjellig, ulike steder. Noen kan kalle arbeidssituasjonen litt tøff, mens andre kan snakke om mentalt stress. Vi skal finne ut av hva som er hva, av det folk opplever. Deretter skal vi skille ut det som er emosjonelle belastninger.

Lang, lang liste med spørsmål

Arbeidslivsforskerne på SINTEF har en lang liste med spørsmål i forsker-bagen sin.

– Hvor mye skal den enkelte si nei til mer eksponering. Når blir det for mye? Eller så kan det dreie seg om å ta vekk andre elementer i jobbhverdagen, slik at de blir ferdige med å bearbeide «de emosjonelle» situasjonene. Et eksempel er sykepleiere. De skal være til stede for pasienter. Får de regulert og håndtert følelsene og belastningene, eller har de ikke tid til det? Enkelt sagt kan en si at noen svarer at de vil gjøre jobben sin bra, i pakt med yrkesetikk og egne forventninger, forklarer Pettersen Buvik.

Spente forskere

SINTEF skal snakke med fem yrkesgrupper som er plukket ut i Unio-prosjektet.

Barne- og ungdomsskolelærere og deres ledere får besøk. Barnehagen står for tur, og politiet. Sykepleiere i hjemmetjenesten skal få besøk og det samme skal fysioterapeuter på sykehus.

– Da må vi være flinke til å forklare hva vi legger i begrepene vi bruker, og vi må være gode til å spørre hva folk ute i virkeligheten legger i de samme begrepene.

– Vi er veldig spente på hvilke ord ansatte og ledere bruker om emosjonelle belastninger. Og hvordan de beskriver tosidigheten som ligger i det å jobbe med folk. Dessuten er vi spente på hvordan folk vil beskrive yrkenes normer, egne vurderinger og nyansene i det arbeidet ansatte i Unio-forbundene gjør.

Samfunnsviktig kartlegging – og viktig for den enkelte

Normen mange steder er at folk bare skal holde ut med de emosjonelle belastninger på jobben. Dette er noe de skal tåle.

Belastningene folk føler på består nok av mange ting, og de emosjonelle belastningene må sees i sammenheng med de andre arbeidsmiljøfaktorene i ansattes arbeidshverdag.

– Det snakkes for eksempel om å ruste den enkelte til å tåle påkjenninger, men vi er nok mer interessert i å kartlegge hva det er rundt ansatte som bidrar til at jobben blir for strevsom, for noen får helsemessige konsekvenser, sier Pettersen Buvik.

– Det er jo kjempeviktig for samfunnet at vi finner ut hvordan vi kan anerkjenne og identifisere de emosjonelle belastningene, og finne ut hvordan vi kan redusere dem, kanskje sette inn andre tiltak så ikke folk slutter, eller ikke vil jobbe i tjenestene, tilføyer Thun.

Forskerne er opptatte av at belastninger i yrker som jobber med mennesker ikke bare må sees på i lys av den enkeltes evne til å tåle sterke påkjenninger over tid. De vil ha endring. De mener at individene på arbeidsplassen ikke personlig skal ta kostnaden ved den jobbsituasjonen han eller hun er i.

Lærere, sykepleiere og politi er eksempler på grupper av tjenesteleverandører til velferdssamfunnet som får nye og endrede oppgaver, gjerne på en måte som gjør at tempoet og arbeidsmengden på jobben øker.

Sylvi Thun får konkludere.

– Det er eksempler på at en teller hoder, i stedet for mennesker i tjenestene. Et eksempel er hvordan turnuser settes opp, sett opp mot livet ditt utenfor jobben. Det er svært viktig at vi også anerkjenner at mange står i situasjoner vi skal skaffe mer forståelse og kunnskap om. Det vil forhåpentligvis også hjelpe de enkelte ansatte. Og vi vil ha en større verktøykasse, sier hun.

Unio vil komme med løpende resultater fra forskningen, når den foreligger. Det blir i slutten av 2023. Forskerne skal i mellomtiden intervjue ansatte og ledere. Det vil også bli laget en spørreundersøkelse som favner videre enn de fem yrkene i fokus.